Mange inntrykk...

Det har nå gått tre dager siden tragedien traff oss, og jeg, som så mange andre, har lest og sett mye om dette. Noe av det jeg leser gjør meg sint, noe gjør meg lei meg, andre ting gjør meg rørt... Og jeg har nå tenkt å reposte et innlegg fra en annen blogg, ganske enkelt fordi at jeg synes det er utrolig bra skrevet:

Hva tenkte du, Anders?

23 lørdag jul 2011

Posted by fempiker in Jorunn

Hva tenkte du, Anders, da du sto opp i går. Kanskje tok en dusj og en kaffekopp, kledde på deg og spiste frokost. Sannsynligvis en sjekk, at alt var på plass, at planen din var helt vanntett, om du hadde tenkt på alt? Hva tenkte du, Anders, da du kjørte mot sentrum, vel vitende om hva uvitende nordmenn om minutter skulle rammes av. Smilte du, i selvrettferdighet over det du mente var riktig å gjøre for vårt land, da du monterte uvisse mengder sprengstoff utenfor Regjeringskvartalet, og hastig gikk derfra? Da du rettet på politilua du urettmessig hadde skaffet deg, kanskje kastet et blikk på maskinpistolen din og kjørte mot Tyrifjorden?

Sendte du noen tanker til den guden du hevder å være tro mot, til det fundamentalistiske, ba du om at han skulle holde sin hånd over deg når du utførte dine udåder? Hva tenkte du, da smellet kom, de tause minuttene etterpå før omrisset av en overveldende katastrofe trådte frem, før skrikene begynte? Hørte du skjelvende, sjokkerte reportere på radio, som ikke kunne fatte hva som nettopp hadde rammet oss, hvem som sto bak, hvor mange som kunne være drept og såret? Så du røyken i bakspeilet, fra brennende bygninger fulle av mennesker, mange døde, tatt av din egen hånd? Følte du deg mektig da?

Du kunne drept min beste venn, Anders, da sjokkbølgene av bomben du finurlig har konstruert slo ut alle rutene i en kilometers omkrets. Hun sto foran et enormt vindu som splintret og eksploderte i tusener av livsfarlige kniver. Noen millimeter feil, og det kunne blitt fatalt. Du kunne tatt fra meg den første jeg ringer når verden ikke er et hyggelig sted, når jeg ikke har det bra eller når jeg har det veldig bra og trenger noen å dele det med.

Hva tenkte du, Anders, da du parkerte bilen og hoppet om bord i båten til Utøya, hvor flere hundretalls glade ungdommer møttes om sine felles interesser i Norges framtid, noen hadde kanskje sin første sommerflørt, alle hadde de fått masse nye venner, venner de knapt hadde begynt å bli kjent med, hvor de enda er litt sjenerte og ikke vet hva man skal si når man møtes over frokosten annet enn et blygt god morgen. Hva tenkte du, når båten sakte duret mot øya, minutt for minutt, rak i ryggen med maskinpistolen, den omtenksomme politimannen som skulle sikre at alle var trygge etter bomben i Oslo, en myndighetsperson man vet man kan støtte seg til, som ordner opp.

Når ble du så sint? Så sint at du med jubelrop skyter ned og dreper et hundretalls glade ungdommer på sommerleir. Fra en formodentlig god oppvekst på beste vestkant, den lille, blonde gutten med ståløynene. Hvem var det, som gjorde deg så sint på alle som ikke er like norske og blonde som deg, var det en enkeltperson, var det grupper? Var det noen du kjente, eller ble du bare sint av det du leste i avisene og så på TV? Hvor fant du de andre, som mente det samme som deg, følte du deg da som en del av noe større, som del av en gruppe, en helhet? Tente dere hverandre, og fyrte opp under hverandres hat? Hvorfor var det du, og ikke en av de andre, var de ikke tøffe nok, eller ekte nok, eller sto de kanskje ikke like hardt på sine synspunkter at de klarte å ta liv? Hadde de, i motsetning til deg, den lille sperren i hodet, som får folk til å være sinte, rasende, men ikke trykke på avtrekkeren og ramme et helt land, det landet du har vokst opp i og er en del av – i din egen by?

Hva tenkte du, Anders, da du trakk inn avtrekkeren, kjente rekylen, hørte smellet, og så den første falle? Hvordan var det, å drepe sitt første menneske, øye til øye? Hadde du øyekontakt med den livredde unge gutten eller jenta, som aldri kunne tro du faktisk ville trekke av? Var det enklere å ta den andre, den tredje og den fjerde? Er det lettere etter hvert, eller kobler du ut slik at du ikke tenker på at det faktisk er andre mennesker du dreper, at du kutter livstråden, at de aldri mer skal puste, og rammer familier, venner, kjærester?
Noen sier du jublet. Krigsrop. Følte du deg rettferdig, da du slaktet ned nærmere et hundretalls av unge, engasjerte barn og unge, Anders, fordi du visste det ville ramme hardest akkurat der? Hørte du skrikene? Overga du deg frivillig, VILLE du bli tatt, da det ekte politiet kom i land på øya, eller trodde du du var overmenneskelig og ikke kunne tas? Handlet det bare om å ta så mange som mulig mens du rakk? Hva tenkte du, da håndjernene var på, og dagen over?

Var du lykkelig da?

Teksten er hentet fra denne bloggen